Mr. Obama's War: Secretary Gates og "Obama Lære"

[Det følgende er et essay skrevet for Enduring Amerika]

I Scott Lucas 'nylige artikkel "Mr. Obama's War: The Fantasy i Pakistan Sanctuaries, sier han analyserer USAs forsvarsminister Robert Gates 'opptreden på Meet the Press, og peker på de kognitive dissonansen i Gates' påstand om at USA forstår trygge havner i Pakistan fordi den har brukt de samme pakistanske trygge havner så effektivt før. Men Prof Lucas reiser også noen svært interessante spørsmål, særlig over Gates 'tilsynelatende ikke-svar på verten David Gregory spørsmål om konsekvensene av den amerikanske kampanjen til den pakistanske staten. Dette er mitt forsøk på å besvare disse spørsmålene, samt et forsøk på å sortere ut en bredere US "grand strategy" fra Gates 'utseende.

David Gregory spurte Gates, "bryet og konsekvensene av jihadister gjøre betydelige gevinster enten i Afghanistan eller Pakistan er kanskje mer akutt i Pakistan gitt sitt kjernefysiske potensial. Sant? "Som svar Gates 'tilbudt dette:" Vel, så lenge vi er i Afghanistan og så lenge den afghanske regjeringen har støtte fra utallige land som er å gi militær støtte, sivil støtte i tillegg til oss gir vi en stabilitet i Afghanistan at minst hindrer den fra å være en trygg havn som plott mot USA og de europeiske og andre kan være, kan settes sammen. "

Nøkkelen er dette: Gates er ikke å svare på spørsmålet om Pakistan til David Gregory. Han svarer på spørsmålet om Pakistan direkte til pakistanere.

Jeg leste det som "Vel, så lenge jeg kan gå på søndag morgen Prime Time og si 11 / 9, Taliban, Osama bin Laden og mine øverstkommanderende kan trekke publikum på 200.000 skrikende europeere, kan Pakistan suge det opp og håndtere hva vi ønsker å gjøre, inkludert destabiliserende eller styrte deres korrupte myndigheter og / eller stjele eller ødelegge deres ulovlige kjernefysiske våpen, som for øvrig, jeg allerede har myndighet til å gjøre fra en liten ting kalt Lugar-Obama regning. "

Kort sagt er det ikke ansvaret for forsvarsminister å holde Pakistan stabil, er det hans ansvar å angripe ekstremistiske trygge havner i Pakistan for å forhindre et katastrofalt terrorangrep mot USA, Canada eller EU. President Obama, og dermed planene hans forsvarsminister, har tverrpolitisk politisk støtte samt stabile internasjonale troverdighet, og følgelig vil USA handle, så Prof Lucas sa i sin artikkel, som om «det ikke er noen konsekvenser overhodet for den interne pakistanske situasjonen ", eller mer korrekt, uten hensyn til disse konsekvensene.

Men det er mer vi kan fange opp fra Secretary Gates intervju enn den ser ut. Utover det formål Prof Lucas påpekt, pitching Obamas Irak-tilbaketrekking plan og bevegelig USAs Afghanistan-politikk, det er mulig Gates var med oss, og det internasjonale publikum innblikk i den bredere strategiske beregninger av USA, særlig rolle Department of Defense og amerikansk militærmakt i utlandet.

President Obama har vist seg å være noe av en Centrist, bare med hensyn til hans ønske om å høre fra alle sider av en krangel eller diskusjon. En ting alle utenrikspolitikk og nasjonal sikkerhet analytikere, fra Høyre «Fall of Rome" folkemengden til Realist "andre verdenskrig" type hele veien til Neoconservative "Team America" folk kan bli enige om er dette: The United States of America er nå og vil fortsette å være Jordas fremragende militær makt, iallfall i overskuelig fremtid.

Det er et ordtak blant utenrikspolitiske elitene, alltid litt omskrivning av "Hvem er verdens største luftforsvaret etter at US Air Force? The US Army. "

Med Pakistan, er Gates i hovedsak si at så lenge USA, Canada, og Europa er truet av ekstremistiske angrep fra Afghanistan og Pakistan, vil USA fortsetter å opptre aggressivt med militær makt, på en måte og på noe område av valg, forutsatt at de har støtte og samarbeid fra Europa og NATO (hvis medlemmer vil lide av terrorisme lenge før USA). Hva er fraværende er enhver omtale av India, noe som tyder støtte fra India i Afghanistan og beskyttelse fra Pakistan-lanserte «Mumbai-stil" angrep er ikke en del av den amerikanske beregningen. ( "Ditt problem, ikke vårt.")

Det kan virke som Gates casually glemte å nevne India og Mumbai i sin respons på Pakistan, tross alt, "AfPak" er et svært komplisert fag, og det er lett å dra ting ut eller få ting blandet opp. Minst, vil det være snakk punktet dersom dette blir et problem. Imidlertid vet vi to ting: at India og Pakistan er uløselig knyttet sammen i en strategisk kalkulus, og andre, at dette ikke bare var et tilfeldig besøk på Meet the Press av Bob Gates. Det var publikum som kommer ut seremoni for George W. Bush tidligere og nå president Obama's nåværende forsvarsminister, sivil leder for USAs militære.

Betydningen av denne offentlige opptreden kan ikke bli undervurdert. Det var ikke nødvendigvis laget for hjemmemarkedet publikum av NBC-seere, men var rettet mot et mer globalt publikum. Som jeg nevnt ovenfor med Gates 'svar på Pakistan, var han svarer på den direkte til pakistanere. Og dette er det som gjør den tilsynelatende bevisst fravær av India fra "AfPak" ligningen så betydningsfull. Fravær, svaret, og hele intervjuet sammen kan lede oss til å anta at Gates er vesentlig bevegelig prototypen for det som senere vil bli kalt "Obama Lære."

Den "Obama Lære" ser omtrent slik ut: USA vil fortsette å bruke sin militærmakt som sin premiere redskap i internasjonale spørsmål, og kan også handle preemptively imidlertid ikke på spørsmål den anser utenfor rimelig amerikansk nasjonal sikkerhet bekymringer, og bare med støtte og samarbeid fra det internasjonale samfunnet. For å si det åpent, noe som en krysning mellom "gå sakte og gjennomføre en stor stokk" og Buddy System. Mens han fortsatt voldelig, keiserlige og aggressive, er det et markert avvik fra den såkalte Bush-doktrinen, og selv den globale krigen mot terror.

The India-Pakistan (/ Kashmir / Bangladesh) konflikten er den perfekte illustrasjonen. Under de gamle reglene i Bush-doktrinen, responsen til noe som Mumbai angrepene kan være luftangrep, spesialstyrker, eller en annen kombinasjon av hemmelig militær styrke. Under "Obama Doctrine," Forsvarsdepartementet under Gates, og dermed det amerikanske militæret, er ikke ansvarlig for India-Pakistan-konflikten. Heller dette ville falle under porteføljer av amerikanske justisministeren Eric Holder og hans FBI samt USAs utenriksminister Hillary Clinton og hennes kadrer av ambassadører og utsendinger, og ikke minst støtte og samarbeid fra den bankende hjerte diplomatiet i Brussel (EU) , rettshåndhevelse agenter med Interpol og NATO, og formidling og kontroll av FN.

Selvsagt er det en ekstrem avgang fra George W Bush's radikale Napoleons-cum-bolsjevikenes strategi for den globale krigen mot terror, men det betyr ikke nødvendigvis at "Obama Lære" vil slå ut noe mer vellykket enn den Bush-doktrinen. Faktisk er strategien brimming med sikkerhetsproblemer.

Stikkende med Pakistan-India, men USA kan bli den mektigste militære, er det ikke bare militære på planeten. Høsten 2007 som sivil uro var broiling i Pakistan under general Pervez Musharaff, daværende senator nå Vice President Joe Biden felttog i Demokratene primærvalg på et løfte om å trekke strategisk militær hjelp fra Pakistan, som våpen brukt mot India, i For å presse Pakistan til å fokusere på opprøret snarere enn mer eterisk, strategiske konflikter. Som svar, men tilbød kineserne å selge Pakistan en ny flåte av MiG jagerfly, ligner på amerikanske fly Biden ble truet med å trekke seg. Nå som da, er det en konstant fare for at noen diplomatisk "pinner" truet av USA kan ganske enkelt bli nøytralisert av andre internasjonale aktører er villige til å ta sin plass.

Videre er det problemet med global finansiell krise, og de massive økonomiske depresjoner den forårsaker. Mens Secretary Gates måtte ha i sin autoritet til å bombe pakistansk trygge havner, samt politi-stredet Melaka, kan ikke USA til slutt kunne ha råd til den høye prisen på imperialisme. Og hvis USA er tvunget til å kutte ned på sin imperalist design, vil det skape noen ekstremt ubehagelig strategiske spørsmålene for beslutningstakere. For eksempel, hva er høyere prioritet mellom hindre en buss bombingen i London eller hindre en rakett utveksling mellom Korea og Japan når du ikke har råd til begge deler?

Men så vi ikke ender opp på en slik sykelig tone, la meg påpeke at denne prototypiske "Obama Lære" har noen svært kraftige fordeler over Bush-doktrinen, den globale krigen mot terror, og den såkalte Long War / Great Game teorier. Den viktigste fordelen er at det er helt bevisst og bygget på ideen om en "Multi-Polar» verden. Det er selv om USA søker å dominere internasjonale spørsmål, erkjenner den og planer for deltakelse fra andre aktører, statlige eller ikke-statlige. Ved at for deltakelse, kan det for konkurranse, og som president Obama-skjermer med sitt valg av Hillary Clinton for statssekretæren har konkurranse både vinnere og tapere som fremdeles kan gå sammen om et felles formål. Det er ingen absolutt seier eller tap av godt og ondt, men snarere en konkurranse mellom partnere.

Popularitet: 5% [?]

Share This Post: